Uniform korrosjon/jevn korrosjon
Er den vanligste typen korrosjon og gir en jevn korrosjon over hele metallet. Denne typen er også relativ lett å måle. Materialer som er utsatte for denne korrosjonsformen har i tillegg til å være relativt homogene, en tendens til å ikke kunne lage en overflatefilm i det aktuelle miljøet.
Dette resulterer i at det er denne typen korrosjon som gir størst reduksjon i vekt. Men den er likevel ikke å oppfatte som en av de farligste formene. Dette fordi tykkelsesreduksjonen relativt lett ved enkle forsøk kan fastlegges. Det er ofte tilgjengelige vernetiltak som effektivt reduserer korrosjonshastigheten til et akseptabelt nivå.
Galvanisk korrosjon
Galvanisk korrosjon oppstår når et edelt metall er i kontakt med et "uedelt metall" (mindre edelt). Da vil det edle metallet opptre som en katode, mens det andre som en anode. Spenningsrekken avgjør hvilke metaller som er edle eller uedle. Eks.: Sink er mindre edelt metall enn stål og blir ofte brukt som anodisk beskyttelse (en offeranode). Et godt og vanlig eksempel på galvanisk korrosjon er også messingdeler som er i kontakt med varmtvannsrør i et hus.
Erosjonskorrosjon
Erosjonskorrosjon oppstår som regel når det oppstår bevegelse mellom metall og korrosjons-mediet. I ekstreme tilfeller kan for eksempel faste bestanddeler i en væske rive ut partikler fra sjølve metallet og gi plastisk deformasjon på metalloverflata, og metallet kan da bli enda mer aktivt. Resultatet er ofte grøfter eller groper med et mønster bestemt av strømretningen og lokale strømningsforhold. Spesielt utsatt for denne typen korrosjon er rør, pumper, dyser, ventiler osv.
Punktkorrosjon (Pitting)
Opptrer ofte som små hull i en ellers uskadet overflate. Grunn til at punktkorrosjon oppstår er ofte en nedbrytning av beskyttelsesfilmen til metalloverflaten. Er ofte vanskelig å oppdage og kan da gjøre store skader.
Spaltekorrosjon
Spaltekorrosjon oppstår i rustbestandig stål i trange spalter hvor det ikke er tilgang på oksygen. Mangelen på oksygen fører til at det rustbestandige stålet ikke får bygget opp oksydhinnen og dermed korroderer.
Interkrystallinsk korrosjon
Interkrystallinsk korrosjon er lokalisert angrep på eller ved korngrensene med relativt lite angrep på overflata ellers. Dette er en særs farlig fordi sammenhengen mellom korna kan bli så dårlig at strekkrefter ikke kan overføres, materialets seighet blir sterkt nedsatt på et relativt tidlig tidspunkt, og brudd kan oppstå uten forvarsel.
Selektiv korrosjon
Selektiv korrosjon oppstår i legeringer der metallene har ulik edelhet. Det fører til at det minst edle metallet tæres ut. En får då et porøst material med liten styrke og svært dårlig duktilitet.
Spenningskorrosjon
Spenningskorrosjon blir definert som sprekkdannelser som følge av statiske strekkspenninger og korrosjon. Strekkspenningene kan ofte skyldes ytre belastning, sentrifugalkrefter eller temperaturvariasjoner. Men kan også oppstå som følge av indre spenninger som kan skrive seg fra kaldbearbeiding, sveising eller varmebehandling.
Motvirke korrosjon
De viktigste metodene for å motvirke korrosjon er:
- Design – Unngå store katodeoverflater for å motvirke galvanisk korrosjon.
- Materialvalg – Tilpasse materialet til omgivelsene det skal benyttes i.
- Miljø – Dersom det er mulig å styre miljøfaktorer som temperatur, konsentrasjoner eller fluidhastighet kan dette minke korrosjonsfaren. Det kan også være aktuelt å tilsette en inhibitor, som eliminerer aktive partikler i løsningen.
- Overflatebehandling (coating) – Fysisk barriere mot korrosjon, oftest i form av maling.
- Katodisk beskyttelse – Stoppe anodereaksjonen ved å mate katodereaksjonen med elektroner fra en annen kilde. Eksempler er bruk av offeranode, gjerne av det uedle metallet sink, galvanisering eller å sette på en ytre spenning som er høyere enn potensialet mellom de to metallene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar